3 ting jeg savner om Old School Video Games

Tiderne endres, og jeg forstår det; men betyr det at jeg ikke lengter etter gamle dager? Jeg kan ikke være den eneste som savner noen ting om de gode gamle dagene med dataspill, en tid da ting var enklere. En tid da fuzzy valphunder og regnbue florerte, og alle var lykkelige. Det er ikke å si at jeg ikke elsker moderne videospill, fordi det åpenbart jeg gjør, siden jeg skriver en ukentlig kolonne der de fleste spillene er nyere titler. Likevel ser jeg tilbake til barndommen min, og jeg føler en slektsbånd med noen av disse gamle spillene.

Det er ting om eldre spill som suger, men positive oppveier mesteparten av negativene, og noen ganger savner jeg de enklere tider. Jeg er sikker på at mange av dere yngre lesere ikke har noen anelse om hvorfor vi gamle fogies savner de gode gamle spillene med crappy grafikk og nesten ingen historier, men jeg kan hjelpe deg med å få en klar forståelse av hvorfor vi savner den gamle skolen. For mine gamle gamle geezers, la oss ta en tur ned minnet og gjenoppleve det som var så bra tilbake på dagen.

Vanskelighet

I gamle dager var spillene vanskelige. Jo, spillene kan ha vært bare 2 timer lang, men når du må prøve 1000 ganger for å slå den, blir det mye lengre og en million ganger mer tilfredsstillende enn de fleste spillene der ute i dag. Følelsen av å spille en hard sjef gjentatte ganger i et spill som Contra er noe som dagens spill sjelden prøver å duplisere.

Videospill i dag handler om å fortelle en flott historie. De er fylt med kinematiske scener, dialog og tegn som virker som ekte mennesker. Dette er greit, men det er så sjelden å se et spill hvor hele poenget er bare for å overleve. Deretter kunne spill ikke stole på at du bare kunne leve ut en historie, de måtte lage sin moro med en følelse av prestasjon ved å gjøre noe utrolig vanskelig, og det er noe som er svært savnet med moderne videospill.

Mindre vekt på å være vakker og mer vekt på mekanikk

Tilbake i dag, alle de “gode gamle spill” så ut som crap. Det var aldri en konkurranse mellom spill for å se hvem som kunne presse maskinvaren til sine grenser og gjøre det vakreste utseende spillet. Deretter handlet det om hvem som kunne gjøre det morsomme videospillet. Ingen brydde seg om sprites hadde litt ekstra pop på grafikken deres; alt vi bryr oss om var om spillet hadde god mekanikk.

Det var en strålende tid hvor videospillstudioer ikke behøvde å investere millioner av dollar i high-end bevegelsesopptaksenheter og 3D-rendering. I stedet brukte de hele tiden på å tenke på hvordan de skulle ta maskinvaren de hadde, og sette ut et spill som var utfordrende og morsomt.

Jeg liker god grafikk så mye som den neste personen, men jeg liker ikke når en spillutvikler klart var mer opptatt av å utvikle sin kunst enn de var selve spillet. Tross alt, vi spiller spill for moro skyld, og moro bør alltid være nummer én prioritet for spillutviklere.

Ingen håndholding

I dag, når du først lanserer nesten hvilket som helst spill, må du spille gjennom en slags massiv opplæring som bryter ned og forklarer hvordan du gjør hver eneste liten ting i spillet. Tilbake i dag eksisterte dette ikke. En del av moroa med å spille et spill, prøvde å finne ut hvordan du skulle gjøre noe. Du vandret rundt målløst, du døde mye, men til slutt fant du ut hvordan du spiller spillet selv.

Det var så utrolig tilfredsstillende. Et spill som Mario, som er en av de mest universelt spilt videospill noensinne, hadde ingen håndholdingsprosessen. Du presset bare “start” og ble kastet inn i verden, tvunget til å finne ut hva de skulle gjøre på egen hånd.

Hvis Mario kom ut i dag, ville det første nivået bestå av tips som, “trykk A for å hoppe” og “at skilpadden er dårlig, bør du ikke la ham røre deg.” Sunn fornuft burde fortelle deg at skilpadden er dårlig, men det er bare ikke nok for de fleste moderne spill. Da jeg spilte Mario, var jeg et sted rundt 4 år, men likevel klarte jeg å brute force meg gjennom det. Jeg lærte som jeg gikk, og jeg fant ut hvordan jeg skulle slå spillet.

Til nå er det en av de mest tilfredsstillende opplevelsene i mitt spillliv å slå den opprinnelige Mario alene, og jeg er redd for at den nye generasjonen av spillere aldri får oppleve noe som dette.

Konklusjon

Som jeg sa før, elsker jeg moderne videospill. Jeg ønsker bare at utviklere ville ta noen signaler fra de gode gamle spillene som kom før, og bringe dem inn i nye spill. Den neste generasjonen av spillere mangler mye av spenningen og utfordringen som vi fikk oppleve da vi kom opp og lærte tauene til å være en gamer.

Hva savner du om gammeldags videospill? Gi oss beskjed i kommentarene!

Utforsk mer om: Retro Gaming.